Meny
Fretex slagord

Tilbake i jobb med Fretex

Hvis videoen ikke vises kan du forsøke å laste den ned.
Gjennom Fretex' attføringsprogram kommer gjennomsnittlig en person ut i jobb hver dag hele året. Her er Kurt og Hildes historier - til inspirasjon!

Tekst: Kjersti Kvam foto: Morten Bendiksen

 

«Det føles som en annen verden»

I kantina hos fylkesmannen i Oppland jobber det en svært fornøyd fyr. Kurt Davidsen (41) er kokk, i 80 prosent stilling, og livet hans er på stell. Det er vanskelig å forestille seg at for bare to år siden følte han at alt var mørkt, mørkt, mørkt.

MOBEN 20120917- J0A0062-3 2– Jeg hadde en lengre periode hvor jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus. Da jeg kom ut, var jeg langt nede. Gjennom NAV kom jeg i kontakt med Fretex – og med jobbkonsulent Eldbjørg.

Det ble en redningspakke for Kurt. Sammen med Eldbjørg la han planene som skulle hjelpe han til å komme seg ut i et mer sosialt liv, via jobb. Han begynte i det små, med å lage kantinemat én til to dager i uka.

– Jeg stortrivdes, og fikk fort en mye bedre hverdag, forteller Kurt.

– Etter hvert utvidet vi til tre til fire dager i uka, og jeg fikk mer og mer ansvar og mer tro på meg selv.

I tillegg til de psykiske vanskene hadde Kurt også et gjeldsproblem han trengte hjelp til, og dette kunne også Eldbjørg hjelpe ham med.

– Det var jo en totalpakke, jeg kunne snakke med Eldbjørg om alt! Jeg fikk hjelp til tilretteleggelse, kommunikasjon med NAV og andre problemstillinger.

Kurt innrømmer at han både var usikker og skeptisk i starten av programmet. Men det at han ble så godt tatt vare på, gjorde at han fort følte seg tryggere. Etter tre–fire måneder i kantina fikk han kontakt med en arbeidsbedrift som trengte en arbeidsleder med ansvaret for kafématen for to bosentre. Den jobben fikk Kurt, og han jobbet fullt i det ni måneder lange engasjementet. Ikke lenge etter ble det ledig jobb som kokk i kantina hos fylkesmannen i Oppland – og der er Kurt nå i full sving i 80 prosent stilling.

– Jeg har det kjempefint, og har fått på plass tingene i livet mitt. Jeg kan ikke få fullrost Fretex nok – uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er nå! Det er en fantastisk jobb de gjør, skryter han.

Det er en lang vei fra å grue seg til å stå opp, slite med å tro på at det kan gå bra og unngå å treffe folk – til å stortrives i et arbeidsmiljø og glede seg til å gå på jobb. Likevel har det gått fort. Og Kurt beskriver hjelpen han fikk fra Fretex hver eneste gang det var vanskelig, som helt avgjørende. Nå ser han lyst på framtiden!

– Jeg drømmer om å fortsette det gode livet jeg har, sammen med verdens beste samboer. Det er ikke aktuelt å gå tilbake dit jeg var. Nå føles det som en helt annen verden.

Kurt innrømmer at han var skeptisk i starten. Nå lever han det gode liv – og det gir han hjelpen fra Fretex mye av æren for.

 

«Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så fort»

For fem år siden flyttet ei glad og ressurssterk jente fra Oppegård til Oslo sammen med kjæresten sin. Hun hadde jobbet i barnehage en stund og fikk også jobb i en ny barnehage i byen. Alt var som det skulle. Men plutselig skjer det noe med Hilde. Hun begynner å slite med å komme seg på jobb. Hun føler seg kvalm og utenfor og gråter masse. Gråter og gråter. Og hun forstår ingenting.

– Jeg hadde fått angst, men skjønte det ikke selv. Det endte med at jeg sa opp stillingen fordi jeg følteMOBEN 20120919- J0A0687 at jeg ikke gjorde en god jobb, forteller Hilde Marie Larsen (31).

Hun beskriver tilstanden som en nedadgående spiral. Jo mer hun prøvde å ta seg sammen, jo mer gråt hun og kvalmere ble hun. Etter at hun sa opp jobben, ble det enda verre.

– Overgangen fra å tjene egne penger og greie meg bra, til å havne på NAV … Det var tøft. Jeg hadde vært en utadvendt og glad jente, nå var jeg blitt innadvendt med dårlig selvtillit. «Jeg får ikke til å jobbe», tenkte jeg.

Men Hilde var heldig. Hun møtte en dame på NAV, Mette Kiil, som så henne. «Kjære deg, du sliter med angst», sa hun til Hilde – og det ble et vendepunkt.

– Vi hadde mange, lange prater, og Mette har vært veldig viktig for meg.

Hilde ble sykmeldt for å komme seg til hektene. Hun meldte seg på porselensmalekurs, trente på Aktiv På Dagtid – og sørget for å ha en hverdag. I tillegg ­snakket hun med en psykiater og fikk medisiner. Etter en stund kom hun såpass til hektene at hun begynte på førskolelærerstudiet. Et treårig studium.

– Det første året var forferdelig, men det var en veldig ålreit klasse, og jeg var åpen om angsten. Det hjalp.

I dag er Hilde stolt av at hun gjennomførte studiet på tre år. Det var ikke minst en personlig seier å greie å være så mye ute blant andre mennesker. Da hun var ferdig, tok hun igjen kontakt med NAV for å komme seg ut i jobb. De ville sende henne til Fretex, men før de rakk å sende av gårde søknaden, hadde Hilde selv tatt kontakt med inntaksteamet i Fretex – og der traff hun Rita, som hun kaller «min hjelper».

– Jeg følte at Fretex var trygt fordi jeg visste hva det var fra før av. Fretex er så mye mer enn det vi ser på gata, og jeg valgte det bevisst, forteller Hilde.

Hun hadde et håp om å komme tilbake i jobb i en barnehage, men var spent med tanke på at det ikke hadde vært så hyggelig sist. Likevel tenker hun i ettertid at hun alltid hadde troen på at hun skulle få det til – men ikke så fort som det faktisk gikk. Mindre enn ett år etter at Hilde kom inn i Fretex’ attføringsprogram, har hun fått fast stilling som avdelingsleder i Berglåven barnehage, hvor hun så smått begynte i januar 2012. Hun beskriver starten som fryktelig tøff, men hun ble møtt med åpne armer.

– Min store skrekk var at ingen ville ha meg. Jeg elsker jobben min og var så redd for ikke å klare det. Redd for at de skulle møte angsten min, ikke meg. Men de to jeg jobber med nå, er så nydelige, åpne mennesker, roser hun.

I tillegg er hun blitt fulgt opp av Rita – «hjelperen» fra Fretex. Hun har kommet til barnehagen, ringt for å slå av en prat, hatt møter med de andre ansatte og vært en stor trygghet for Hilde.

– Den tryggheten har vært det beste. Å vite at noen hjelper deg hvis du sliter, å ikke være alene. Rita har villet mitt beste og vært så forståelsesfull. Og så har hun vært en stor støtte med hensyn til det å fortelle om angsten. Det er fremdeles et tabubelagt område, dessverre.

Hildes kjæreste fra den gang hun flyttet til Oslo og angsten dukket opp, har også stått ved hennes side, og i dag er de lykkelig gift. Vennene har også vært gode å ha i den tøffe perioden.

Nå gråter hun sjelden på jobb. I går holdt hun sitt første foreldremøte («det gikk veldig bra!»). Hun stortrives i jobben og er «skrevet ut» av Fretex-programmet. Og slik har hun planer om at det skal fortsette å være.

Angsten er en bitteliten del av meg som dessverre fikk være veldig stor i en periode. Nå er jeg mye tryggere på meg selv. Nå har jeg de rette verktøyene. Jeg er ikke angst. Jeg er Hilde.