Meny
Fretex slagord

En historie fra Fretexbloggen

Bjørn Hølbakken, Krobia sp.xingu red cheek, P.E
Når jeg står opp kl 7 i mitt hjem en lørdag morgen er det stille rundt meg. Min yngste datter sover, min eldste har flyttet ut og etablert seg i egen leilighet. Det eneste som bryter stillheten i rommet her er en lett surring fra de fem akvariene mine og lyden fra tastaturet mens jeg skriver dette.

Når jeg står opp kl 7 i mitt hjem en lørdag morgen er det derimot langt fra rolig i hodet mitt. Når jeg står opp kl 7 en lørdags morgen er det fordi jeg ikke får sove lenger. Fordi det er for urolig i hodet. Og uroen som fikk meg til å stå opp i dag besto av farger, former og streker. Det skyldes et overflødighetshorn av dimensjoner som gyter en kaskade av bilder foran mitt indre øye. Bilder jeg nok aldri kommer til å male, men som likevel gir meg en pekepinn om i hvilken kunstnerisk retning jeg akkurat nå ønsker å gå, og en forståelse for hvilke midler jeg må bruke på veien. Trangen til å skape noe og formidle noe er i blant så sterk at jeg dirrer. 
 
Det er kjekt å ha noe å strekke seg etter, og en framtid å skue mot. Men om en gir seg selv et lite minutt til ettertanke i stedet for å se framover, er det for de fleste mulig å se at en også har beveget seg fram til i dag. Noen tviholder selvfølgelig på det sted hvor de en gang festet sine røtter, i de tankemønstre og de overlevelsesstrategier de kjenner. Men de fleste av oss har blitt preget av de valg vi har gjort, og de valg mennesker rundt oss har gjort, på en slik måte og med en slik konsekvens at vi har en mulighet til å oppdage en bevegelse i livet vårt også i voksenalder.
 
For mitt eget vedkommende har livet mitt i løpet av en periode på ti, tolv år forandret seg totalt, og fått en helt annet nærhet til de verdinormer jeg har. Sett utenfra er det kanskje ikke det mest storslagne livet jeg lever nå, men sett innenfra består livet mitt de siste årene av en lang rekke utfordringer med en påfølgende lang rekke seire. Og seire er vekst. Mens vekst er bevegelse.
 
Jeg arbeider ved Galleri Vox i Bergen. Galleri Vox er en kunstarbeidsplass for mennesker med en psykisk lidelse, som i tilegg har en uføretrygd. Fretex er tiltaksarrangør. I mitt tilfelle kvalifiseres jeg på grunn av en til tider invalidiserende angst. Galleri Vox er ikke et attføringsprosjekt i vanlig forstand. Det vil si at det er ikke et definert mål hos oss at vi skal videre, ut i en eller annen jobb på det åpne arbeidsmarkedet. De som arbeider ved Galleri Vox kan bli der resten av sitt arbeidsliv. Attføringen består i tilbakeføringen til en hverdag med mening, og det er for meg attføring god nok.
 
Bjørn Hølbakken, Utsikt, 2011, 8000,-For noen år siden besto min hverdag stort sett av et totalt mørke. Etter å ha levd mange år som utøvende kunstner, med villa i åssiden, atelier i underetasjen, Toyota, barn, kone og alt dette som gjør en til etablert middelklasse, raknet alt, og jeg mistet meg selv fullstendig. Det var ikke lenger noe igjen av meg. Et vanskelig samliv hadde spist opp siste rest av en identitet. Valget mitt ble å forlate alt jeg eide, familien og alt jeg hadde arbeidet for. Det skjedde den 30. mai 2000 i ellevetiden. Jeg gikk fra å ha alt til å ha ingenting i løpet av noen timer. Tok kun med meg klærne mine. Etter det ble livet et enda dypere mørke enn det hadde vært de siste årene. Enkelte dager var jeg ikke engang i stand til å komme meg opp av sengen. Jeg vågde ikke. Jeg vågde ikke engang å røre en lillefinger. Jeg kunne ligge i et mørkt rom i opptil et døgn av gangen uten å være i stand til å bevege en muskel, mens jeg stirret inn i ingenting. Slik hadde jeg det mer eller mindre i flere år. Men etter hvert oppsto det en bevegelse. Og jeg vågde å ta et lite skritt framover, og så ett til. Jeg etablerte en selvhjelpsgruppe for angst der jeg bodde, tok opp kampen, gikk til retten og fikk omsorgen for mine barn, fikk en ny kjærest, fikk plass ved Galleri Vox og etablerte en helt ny tilværelse. Til jeg i dag opplever et meningsfylt liv ut ifra de forutsetninger jeg nå besitter.
 
Om du gir deg selv muligheten til å se etter tror jeg du også har det litt slik. Du har det kanskje ikke på samme måten i forhold til angst, handlingslammelse eller totale livsomveltninger, men du har møtt dine egne nærmest ubestigelige fjell, det er jeg sikker på. Kanskje har du kommet kun til foten av fjellet, kanskje står du der nå og skuer oppover, kanskje er du allerede et godt stykke oppe i fjellsiden eller kanskje har du kommet deg over toppen allerede.
 
Det er i blant lett å fokusere på de vanskeligheter en har møtt, og det en har mistet på veien. Det er også veldig lett å stagnere i det konglomerat av arr og sår, svik og slag en kanskje har blitt påført, slik at en velger å leve dagene sine med beina godt plantet i en massiv sementblokk i håp om å slippe flere sår eller utfordringer, flere stupbratte fjellsider. Men de fleste av oss har også tilegnet oss noe mer enn sår. Forhåpentligvis også annet enn bitterhet eller dyrking av eget ståsted. Ved Galleri Vox forsøker vi å fokusere mer på mot og utvikling enn vi gjør på forsvar av våre begrensninger og våre etablerte sannheter.
 
Jeg er ingen ungdom lenger. Jeg lever med angst. Jeg har ødelagte lunger og kun 1/3 lungekapasitet igjen. Det vil si at dagene mine består av mange utfordringer. Går jeg alene gjennom Bergen by er jeg alltid på vakt. Angsten låser bevegelsene mine og jeg føler jeg beveger meg på en unaturlig måte. Jeg venter å bli angrepet. Noe som skyldes en oppvekst i en sterkt dysfunksjonell familie med mye psykisk og fysisk vold. Går jeg ikke alene, men sammen med noen gjennom Bergen by, i normalt tempo, må jeg velge om jeg vil prate eller opprettholde tempoet. Jeg får ikke surstoff nok til begge deler. Lungene strekker ikke lenger til. Likevel går jeg i blant gjennom Bergen by. Likevel føler jeg at livet har masse å gi framover. Hver dag er en liten bevegelse i en retning jeg har en viss kontroll over, og jeg lærer noe hver dag. Jeg lærer noe om mine egne begrensinger, og retten min til å ha disse begrensingene. Jeg lærer noe om min egen verdi og andres verdi. I tillegg lærer jeg noe om å sette egne grenser. For meg selv og i forhold til andre. Men jeg lærer også noe om hva jeg får til. Om muligheter. Jeg kan ikke flytte fjell, men jeg kan være i en bevegelse og ta ett lite skritt videre hver dag.
 
I et lite akvarium på skrivebordet mitt har jeg en vakker liten fisk. Det er en Labidochromis sp. Perlmutt, en hanfisk fra Malawisjøen i Afrika. En ciklide på ca ti centimeter. Den har farger som perlemor, med en skarp gul farge som løper langs ytterste del av ryggfinnen. Denne fisken ble banket solid opp av en annen han, og jeg var redd den kom til å dø. Men jeg fikk reddet den ut av det store akvariet den gikk i, og plassert den i et bitte lite kar på ca 20 liter. Nå har den gått der et par uker, og jeg har pleiet den så godt jeg kan. Den første tiden spiste den ikke i det hele tatt. Det var så vidt den beveget seg, og når den var i bevegelse svømte den på halv tolv. Stort sett lå den stille på bunnen. Men nå har den kommet seg litt. Finnene som hadde blitt bitt i filler har begynt å vokse ut igjen, og den ser i det hele tatt mye bedre ut.
 
Bjørn Hølbakken, Etterlatt, 2010, 7000,-Denne fisken skal ikke tilbakeføres til det store akvariet den kom fra. Det ville blitt dens død. Den skal få et nytt liv i andre omgivelser, slik at den får en framtid. For meg er Galleri Vox en slik framtid.
Om en står helt stille, på ett sted, uten å bevege en muskel, har en tatt et valg. Om en tar ett lite steg framover har en også tatt et valg. Vår verden er stor. I motsetning til min lille Perlmutt i et 20liters akvarium har både du og jeg muligheten til å velge selv hvor vi vil gå, hvilke fjell vi vil bestige, hvilke bur vi vil bryte ut av, om vi vil dele det vi har oppnådd eller om vi vil stå helt stille i håp om at ingen ser oss, ingen berører oss. Og det er ikke verst til valgmuligheter bare det, vil nå jeg si. Ved Galleri Vox holder vi jevnlige ustillinger. Ta gjerne en tur innom!
 
Bjørn Hølbakken, Bergen.
 
Teksten er hentet fra Fretexbloggen og illustrasjonene er Bjørn Hølbakkens produksjoner.