www.fretex.no

Valborg og vennene

Det var Valborg som absolutt ville at Jorid skulle ha utstilling. Det er helt i tråd med noe av det Valborg brenner veldig for, at de eldre skal få vise fram hvem de og hva de har gjort gjennom et langt liv.
− Se bare på disse oljemaleriene. De er jo så flotte, sier Valborg.
Uten Valborg hadde det kanskje ikke blitt noen utstilling heller. Jeg fikk ganske mye ros og oppmuntring fra henne i forkant. Dessuten bruker jeg rullestol og var avhengig av en assistent, men Valborg kom og hjalp meg med å få alt ned og på plass, sier kunstneren.https://www.fretex.no/om-fretex/frelsesarmeens-sosiale-arbeid/eldreomsorsg

Tekst: Sissel Svendsen
Foto: Kristianne Marøy

Etter 25 år i rekruttering, ledelse og HR gikk hun over til Frelsesarmeens eldreomsorg.

− Jeg tenkte aldri på det som tap av status. For meg er det status å jobbe i Frelsesarmeen, sier Valborg Vigsnes Jakobsen.

− Du har jo laget så fantastisk mye fint, sier Valborg Vigsnes Jakobsen.

Hun er husvert på Ensjøtunet Omsorg+, et botilbud for eldre drevet av Frelsesarmeens eldreomsorg, og akkurat nå er hun på en stikke-innom-prat hos en av beboerne. I leiligheten til åtti år gamle Jorid Wangen står flere av kunstverkene hennes framme etter at hun har hatt dem på separatutstilling her på huset.

− Det var selvfølgelig hyggelig å få vist fram noe av det jeg har laget gjennom 58 år, sier beboeren på Ensjøtunet i Oslo.

Jorid har bodd her i sju år. Hun har funnet seg godt til rette med egen leilighet samtidig som hun har mange tilbud hun kan benytte seg av.

− Kulturkafeen her synes jeg er veldig interessant. Vi har hatt mange forskjellige foredrag, og for ikke lenge siden var det flott konsert her med en på piano og en på fiolin.

Dessuten var det Valborg som absolutt ville at Jorid skulle ha utstilling. Det er helt i tråd med noe av det Valborg brenner veldig for, at de eldre skal få vise fram hvem de og hva de har gjort gjennom et langt liv.

− Se bare på disse oljemaleriene. De er jo så flotte, sier Valborg.

Uten Valborg hadde det kanskje ikke blitt noen utstilling heller. Jeg fikk ganske mye ros og oppmuntring fra henne i forkant. Dessuten bruker jeg rullestol og var avhengig av en assistent, men Valborg kom og hjalp meg med å få alt ned og på plass, sier kunstneren.

Nå bringer Valborg neste utstilling på banen.

−  I november har du jo blitt invitert til å være med på den årlige salgsutstillingen til Lions i Nordberg kirke. Det synes jeg er fantastisk moro, gløder hun.

bordet fullt av Pepsi

Valborg hadde hatt godt lønnete stillinger i det private næringslivet i 25 år da hun fikk jobben i Frelsesarmeen. Hun hadde fundert litt på om hun kanskje skulle gjøre noe helt annet. Få litt kortere dager. Mindre stress, mindre ansvar og heller mer mening, men visste ikke hva.

− Jeg hadde lenge tenkt at jeg en gang før pensjonsalder, ville gjøre noe som ikke først handlete om å øke omsetningen og tjene på marginer. Når jeg når pensjonisttilværelsen, vil jeg gjerne kunne se tilbake på noe med litt «dypere vann».

En tilfeldig dag da hun bare skulle innom på Ensjøtunet og levere noe til søsteren sin som også jobber her, satt det en liten gjeng i dagligstua rett innenfor døra og drakk kaffe og pratet sammen. Radioandakten var akkurat ferdig. Alle var så rolige og nedpå. Går det virkelig an å ha det sånn på jobb? spurte jeg meg selv.

Valborg begynte yrkeskarrieren sin på IMI-hotellet i Oslo etter at hun var ferdig med videregående skole.

− Jeg gjorde akkurat det samme som de fire eldre søsknene mine, forteller hun med et smil.

Men til forskjell fra de andre, jobbet Valborg der som hovmester og ble der i åtte år.

Nå forteller hun at selv om IMI-hotellet nok ikke var Oslos mest profilerte, så var det hovedstadens nest største kurs- og konferansehotell på den tiden.

− Hovmesterjobben betydde blant annet at jeg hadde personalansvar, og jeg lærte fantastisk mye, sier hun.

Men Valborg ville prøve seg på noe annet. Neste stopp ble som sekretær på et advokatkontor, og derfra til tre andre arbeidsforhold.

− Alle steder lærte jeg utrolig mye og hadde kjempefine ledere som ga meg mange muligheter, sier hun og lader opp til neste kapittel med en latterkule.

− Jeg søkte jobb som personalkonsulent i Ringnes, og jeg visste jo at de produserte Pepsi. I søknaden skrev jeg at jeg foretrakk Coca Cola, men at jeg kunne omvendes, begynner hun og ler så hun må tørke bort en tåre.

Da hun kom på intervju, ble hun møtt av humørfylte personer og bordet fullt av Pepsi-flasker

− Det var bare helt herlig.

Og Valborg fikk jobben.

− Senere fikk jeg vite at det var denne spesielle opplysningen som gjorde at jeg ble kalt inn til intervju. Der ble jeg i fem kjempefine år, fram til jeg ble headhuntet til å bli med å starte opp en norsk avdeling av et amerikansk konsulentselskap innen økonomi og finans.

Her smetter hun litt unnskyldende inn at hun må skryte litt. Når hun har vært med på å bygge opp en virksomhet fra null til 42 millioner i omsetning på mindre enn tre år, må det være tillatt.

Fikk mye frihet

Valborg vokste opp i Vennesla, er femti år og har mann og tre barn. Hun har lett for å prate og enda lettere for å le. Men hva annet er det hun har som gjør at hun blir hentet til jobb etter jobb?

Etter litt betenkningstid sier sørlendingen at hun vil tro at de fem årene hun bodde med foreldrene sine i Sudan har betydd en del.

− Vi bodde i et veldig lite lokalsamfunn der jeg kunne løpe barbeint mellom de norske og sudanesiske vennene jeg fikk der. Jeg fikk nok mye frihet. Kanskje litt for mye, sier hun spørrende og konkluderer med at hun i hvert fall ble veldig utadvendt.

Fordi hun nettopp hadde flyttet tilbake til Norge og var helt ny i niende-klasse, mente læreren at det var fint om hun delte ut et skriv til klassen for ham. Valborg var kjapt på pletten og litt mer høflig og formell enn den gjennomsnittlige norske ungdomsskoleeleven. For hver elev ga hun dem ikke bare skrivet, men tok dem i hånda og presenterte seg.

− De syntes jo jeg var helt rar, men i Sudan gjorde vi sånn. Det er klart jeg var annerledes, ler 50-åringen.

Det vakte også litt oppsikt da hun sa fra seg jobben som seniorrådgiver i HR-huset for å begynne i som husvert på Ensjø.

− Jeg er nok uredd, sier hun og puster grundig inn før hun forteller om et annet vågestykke.

Da hun fikk jobben som advokatsekretær, kunne hun nemlig ikke skrive på skrivemaskin.

− Jeg stuper nok lett ut i det ukjente og håper å lære etter hvert. En episode like etter at jeg hadde kommet tilbake til Norge, sier kanskje noe om hva som er typisk meg. På skolen ble jeg først kjent med ei jente som falt litt utenfor resten av jentegjengen. Etter en stund fant jeg likevel ut at det ble for sårbart å bare være sammen én person. Jeg skjønte at jeg måtte utvide nettverket mitt, så en dag smatt jeg derfor jeg inn og gjorde plass til meg selv mellom de andre jentene i klassen. De snakket om hva de skulle gjøre i høstferien, og da fortalte jeg at jeg skulle til søsteren min i Oslo. I neste åndedrag spurte jeg helt impulsivt om noen av dem ville være med, forteller hun.

Valborg fikk kjapp respons.

− Astri svarte ja med en gang, og hun i dag er hun fremdeles en av mine beste aller nærmeste venner. Hun jobber til og med her på Ensjøtunet og er som en del av familien. Svogeren min jobber også her så det, så når vi har et fellesarrangement på huset, hender det vi spør hverandre spøkefullt om vi er på firmafest eller familietreff.

− dette gjør vi sammen

Valborg prøver å finne ut hva episodene sier om henne. Hva er det som kjennetegner henne? Rettferdighetssansen kommer først.

− Jeg mener også at jeg er vidsynt og at jeg er veldig glad i mennesker og ser potensiale i dem. Men at jeg fikk så lyst til å jobbe her, henger nok sammen med den arbeidsutplasseringen jeg hadde på Venneslaheimen da jeg gikk i niende klasse. Mange av de gamle hadde så mye å gi og fint å fortelle. Da Valborg hadde bestemt seg for at hun ønsket stillingen som husvert, måtte hun søke på vanlig vis igjen. Hun visste at både lønna og arbeidsoppgavene ville være veldig annerledes.

− Jobben min tok mye tid, også når jeg ikke var på jobben. Da datteren min fortalte meg at jeg svarte henne på noe helt annet enn hun hadde spurt om, skjønte jeg at det var på tide med forandring.

En morgen Valborg våknet, stod det bare igjen én test før hun skulle sende søknaden.

− Jeg satt på sengekanten og stilte mannen min det avgjørende spørsmålet: «Hvis du noen ganger så vidt har tenkt på å gå fra meg, så må du si det nå.» Da ville jeg ikke klart det økonomisk. Svaret kom fort: «Nei, aldri, dette gjør vi sammen!»

Valborg har aldri tenkt at hun har gått ned i status.

− For meg er det status å jobbe i Frelsesarmeen. Her er jeg på et sted der jeg hver dag får klemmer og gir klemmer. Det er tid til å sette seg ned for å en prat. Jeg kjenner at menneskene trenger meg på en helt annen måte enn jeg var vant til.

Husverten har opplevd at beboerne har vært i håpløse situasjoner, men da gir det mening å få være med å snu dagen til noe bedre.

− For meg er det å være et medmenneske en måte å leve ut kristentroen. Å vise verdighet og respekt og ha tid til de menneskene jeg lever tett på. Det er flott å få bidra til at et annet menneske får vist fram verdiene og kvalitetene sine. Sånn som Jorid.

Sissel.svendsen@frelsesarmeen.no

 

 

Fant du det du lette etter?

Hva lette du etter?